|
Nå er det
gått to knappe uker siden lavestkommanderende dekkmatros
forlot deg og dine til fordel for vinterlandet Norge.
Det var
rart å sitte på flyet på vei hjem og titte ned på de bitte
små øyene som lyste opp som små lykter nede i havet under
oss. Fra flyet passerte vi øyene på noen få minutter, og
vips var vi framme i Antigua, før vi raskt fløy videre til
London.
Mens jeg satt der og så mitt sydhavsparadis forsvinne
utenfor flyvinduet tenkte jeg på hvor innmari sakte vi i
Harmonia har arbeidet oss fra øy til øy. I seilbåten følger
man virkelig ordtaket ”veien er målet”.
Er man på seiltur reiser man ikke fra A til B uten å ta med
seg alt som er imellom (hvilke bokstaver det enn måtte
være). Man får med seg alt det fantastiske det er å se
imellom målene man har. Være det seg positive eller negative
opplevelser.
Jeg tenkte på nattseilasen fra St. Vincent til St. Lucia som
tok oss 12 timer. Hvor jeg ble så kvalm at jeg ikke visste
selv hva jeg visste og måtte spørre Sten hva jeg skulle ta
meg til. Opplagt svar fra capt’n var at jeg måtte bøye meg
over rekka på venstre side. Og slik gikk det til, at jeg lå
over rekka på den siden av båten som var nærmest
havoverflaten, fikk et gjensyn med pasta middagen fra
tidligere på dagen, idet jeg ble vitne til ett av havets
vakreste kunstverk, nemlig morild som lyste idet båten
skjærte bølgene.
Tilslutt tok sjøsyketabletten meg igjen og gjorde at jeg
sovnet ute i cockpiten, under verdens klareste
stjernehimmel, mens den mest beroligende godnattsangen som
finnes; nemlig lyden fra havet, blandet med knirkelyder fra
det lille nøtteskallet vi befant oss i, og rolige samtaler
mellom de litt mer aktive i mannskaps crewet, dysset meg i
søvn.
Med fly ville avstanden St. Vincent – St.Lucia trolig tatt
en 20 min, og noe morild hadde vi ikke sett derfra.
Vel hjemme
dusjer jeg gjerne i 20 minutter. Jeg spiser hva enn jeg
måtte ønske, utenom hummer til middag og BBC (Banana,
Bailey, Colada) til dessert. Jeg kan være så mye jeg vil på
nettet, se alle de filmer jeg måtte ønske og ikke minst kan
jeg kjøre ferdig oppvarmet bil (med 4 hjulstrekk) for å
gjøre hva enn det måtte være av ærend, i stedet for å karre
meg (nesten falle i havet hver gang) oppi en dingy nylig
døpt ”Wet Ass”, og kjenne bølgeskvulp helt til innerste
blondekant.
Nei kjære
Harmonia, jeg savner deg dypt av hele mitt kaldblodige
vinterhjerte.
Solstrålene som skinner i Karibien og som krever faktor 30
på skuldrene varmet helt inn til innerste hjerterot og enda
lenger. Jeg savner å dusje inne i det lille badet for
etterpå å merke at jeg ikke fikk skylt ut balsamen, men
drite i det for jeg visste at ferskvann var en kjærkommen
luksus som ble passet på av capt’n og kona. Og så savner jeg
også å ligge å halvdrømme hele natta på grunn av alle de
ubarmhjertige knirkelydene som kom fra overalt og vekte meg
fra de rareste drømmer. Når man endelig fikk sove igjen
våknet man gjerne av at det kom lunkent karibisk regn inn
gjennom takluka. Det ble ettervert en innøvd bevegelse man
gjorde i søvne dette med å få lukka denne luka.
Ja, og om jeg savner å nyte Nutella på en karibisk
banankakeskive til frokost, mens jeg kunne sitte fremst i
båten å kjenne den varme karibiske vinden ruske i håret.
Legg sammen å våkne til Tinas sølvstrupe som iklinger for
eksempel Elvira Nikolaisen og Bjørn Eidsvågs ”Mysteriet i
deg” , captn’s stadige gode humør (og sjarmerende smil), å
tilbringe dagen akkurat slik man vil med fri adgang til
Tinas manikyrsett, og tilslutt å avslutte dagen med allsang
til en av cd platene som hadde vært med helt fra Norge men
som fremdeles dugde (nevner Gitarkammeratanes ”Halleluja”
tilsatt ’Sunshine- rom’ og cola), og du har en typisk dag på
Harmonia.
I det
trange flysetet savnet jeg sølvstrupen og capt’n da jeg så
ned på de lysende øyene under.
Underveis
til London, Gathwick, tenkte jeg på hvordan vi har en
tendens til å stresse oss fra A til B for å nå disse målene
vi har. Måtte det være en shopping helg i New York eller tre
dager til Paris for å besøke Louvre og Eiffeltårnet.
Jeg hadde vært 5 uker i et knøttelite område, blant noen
øyer nede i Karibien. Et sted hvor det verken finnes
shopping gater eller museum. Værende i en seilbåt, med
fraværende strøm (de siste to ukene), plass og vann, hadde
jeg hatt den aller fineste ferien noensinne. Ikke bare hadde
jeg fått med meg alle de ukjente bokstavene man med
tålmodighet finner mellom A og B, men viktigst av alt hadde
jeg tilbrakt tiden med mennesker som jeg hadde det innmari
trivelig med. Og det er vel der det hele ligger, å kunne
finne sitt eget paradis, være det seg på en sydhavsøy eller
inne i stua foran Først og Sist, etterfulgt av Nytt på Nytt,
Senkveld og Heartbeats. Det det handler om er å gjøre det
beste ut av tiden, sammen med folk man setter pris på.
Så, takk
for en heidundranes tur med dere, capt’n, sølvstrupen og The
Queen of Harmony and Concord; Sten, Tina og Harmonia.
Sail Fast
Live Slow - førralljti!
Gode,
varme (dog litt nedkjølte av kulden her i nord) klemmer fra
Ragna.
|
