|
Det er torsdag 23 august 07 og vi håper fortsatt på å nå
målet vårt, som er å krysse Biscaya i løpet august. Vi
ligger i Cherbourg i Frankrike og venter på værvinduet vi
trenger..
I dag er det meldt bedre vær og vi kryssjekker værmeldinger
over Biscaya, ringer hjem og får oppdatering av pappsen som
ringer metrologisk institutt. Det er meldt N – NØ vinder i
Frisk bris til liten kuling i styrke – det er jo kjempe braJ
Petter i ”Maggy V” har lastet ned ”grib-fil” og viser
vindretninger frem til og med søndag. Her viser meldingen
samme vindretning, men muligheter for stiv kuling utenfor La
Coruna.
Alt er handlet inn dagen før og vi gjør båten og oss
sjøklare – vi skal i gang med vårt første ”havkryss” og er
veldig spente! Vi gjør som ”Amiga” og ”Maggy V” – surrer
stormfokken klar på fordekk.
Vi får besøk av tollen om bord – 5 mann kommer om bord –
bevæpnet. De sjekker oss og båten nøye – vi får tilsnakk på
grunn av dieselkannene på dekk, men ellers alt i orden.
Tina lager klare middager, vanntanker toppes og vi er klare.
Kl 1815 forlater vi Cherbourg og tøffer utover. Som vanlig
dreier vinden – samtidig som den løyer, så vi går for motor
i skrivende stund med storen oppe…
Vi fortsetter slik til soloppgang neste morgen – da kommer
nordøst’en og vi surfer fint fremover i overkant av fem knop
– sola viser seg også på himmelen og sjøen er rolig – vi
koser oss om bord. Tina disker opp med indrefilet til middag
– livet smilerJ
Det er rukket å bli lørdag ettermiddag. Vi har hatt en super
tur så langt. Været har virkelig vært med oss denne gangen –
og vi håper det forstetter noen døgn til. I natt igjen var
det lite vind, så vi gikk for motor til soloppgang – da
frisknet det til og vi hadde en fin slør med vinder mellom
12 – 16 knop og rolig sjø. Det har løyet litt nå og vi gjør
i underkant av 4 knop over grunn…forresten akkurat nå 2. 9
knop! Det var denne j……strømmen igjen da….Men vi har
ingenting å klage på. Genoen er spridd med bom, sola smiler,
sjøen er rolig og god mat. Vaktrutinene begynner også å bli
innkjørt, så vi blir mindre slitne enn før. Vi har enda 50
nautiske til Brest som er å anse som siste mulighet til
landkjenning før Biscaya. Været er godt – ”Amiga” ved vår
side – vi kommer til å gå for’n! vi antar å nå
”Brest”/Biscaya ca kl 0300…surf’s upJ
I dag er første dagen som barometeret viser over 1030 på
hele turen!
Sitter på forrdekk og kjenner sola steker – det er endelig
sommer! Vi befinner oss ute på havet, himmelen er lyseblå og
sjøen mørkeblå – de møter hverandre i en perfekt sirkel som
danner horisonten så langt øye kan se. Tilværelsen er
perfekt! For å gjøre den enda bedre får vi plutselig besøk
av en delfin-familieJ
De hopper og spretter rundt båten og leker i bauen lenge –
det er et fantastisk syn å sitte på pull-piten foran å ha
øyekontakt med delfinene som ligger 1 meter under deg og
titter og smiler tilbake – før de tar en hoppe runde og
returnerer igjen…de holder oss med selskap i underkant av en
time før de forsvinner like fort som de dukket opp.. Vi ser
flere delfiner underveis, men ingen som leker rundt oss på
samme måte…
Vinden øker litt og vi merker at sjøen bygger seg opp – vi
håper på å nå utpå dypet før det eventuelt skal blåse
skikkelig opp for å få noe roligere sjø – det gjør vi, men
bølgene er fortsatt store – det blåser mye – jevnt over 30
knop og inntil liten storm i kastene. Havet er ikke lenger
bare mørkeblått og idyllisk, men også skummende hvitt og
kraftfullt.
En bølge løfter oss opp og slipper oss ned igjen på siden –
kannene på dekke løsner igjen og denne gangen er de surret
etter beste evne, de holder seg heldigvis om bord.
Autopiloten blir slått av og jeg tar roret. Får forsøke å
styre harmonia mellom bølgene og unna hvor de bryter som
verst – det regner og blåser – tilværelsen er blitt noe
annet, fortsatt fin, men intensiv og konsentrert. Vi ser på
nytt høytrykk i horisonten og håper det bringer med seg
mindre vind og etter hvert avtagende sjø – om ikke annet
blir det sol og ting virker ikke så dystert når sola
skinner, de store brytende bølgende er ikke lenger like
skumle som de var og vi er komfortable med hvordan båten
beveger seg i sjøen – tryggheten og sikkerheten legger seg
som en komfortabel ro inne i oss. Sjøen avtar noe etter
hvert og vi surfer i god fart mot målet selv med lite
seilføring. Det løyer mot kvelden og det er igjen mer
komfortabelt om bord.
Denne kvelden setter vi opp stormfokken så den skal være
klar hvis det igjen blåser opp like mye – hvis ikke kan den
bare stå under genoaen…Tina tar første vakten og Sten skal
på vakt kl 0100. Kl 2300 blir jeg vekket og Tina sier jeg må
komme ut å se på horisonten – det lyner kraftig overalt og
vi er på vei rett inn i det....Vi tenker på alt vi har hørt
om lynnedslag og høye master og sånn….vi er jo den eneste
høye masten på mange mil avstand (”Amiga” mistet vi natten
før og har ikke lenger VHF kontakt…) – litt bekymret blir
vi. Vi forsøker å navigere utenom de værste bygene – da vi
kan se dem på radaren – det er tilslutt umulig og vi
befinner oss midt inne i et ”lyn-regn” vi aldri har sett
maken til – vi går inn i båten begge to og håper på at det
snart skal gå over – Himmelen blir opplyst kontinuerlig og
vi ser det blinker sykt mye utenfor båten som etterfølges av
drønn vi ikke trodde var mulig fra torden…
Etter en times tid er vi ute av den værste bygen – vi merker
på vinden at en ny en er på vei – det blåser over 35 knop,
det er mørkt med blendene lynnedslag – vi er glade for at
stormfokken står oppe – vi slipper dermed å tenke på
seilføringen, den er klar – vi unngår delvis neste byge ved
hjelp av radaren og en god posjon flaks. Vi er begge slitne
og Tina går ned for å sove litt. Resten av natten går greit
– det lyner på alle kanter, men ikke over oss lenger – månen
lyser opp en smal stripe som pussig nok er akkurat kursen
vårJ
Dagslyset viser seg igjen og tordenværet er borte. Vi kan nå
skimte slutten av turen og vi teller hvor mange mil som
gjenstår – vi ser frem til å nå havn og La Coruna.
Opplevelsene er ikke slutt – etter å ha spist litt sitter vi
i cocpiten og sløver og ser på havet – plutselig dukker det
opp en enormt beist som er formet som en sigar eller u-båt –
den er enorm og kun fire meter bak hekken! Den puster og
peser litt før den forsvinner under igjen – heligvis bort
fra vår lille båt i forhold….Da har vi sett hval ogsåJ
På ettermiddagen når vi frem til La Coruna i strålende
solskinn og stille vann – vi kjenner en stor glede og
tilfresstillelse ved å nå målet vårt – kjenner lykkefølelsen
krible i kroppen. Ut av intet dukker plutselig ”Amiga” opp
litt foran oss – vi kaller dem opp på VHF’en. De har visst
hørt oss på VHF’en undersveis (og siden vi oppga posisjon
selv om vi ikke fikk svar, visste de hvor vi befant oss i
forhold til dem). Vi seiler sammen inn til La CorunaJ
Tina og Sten
|
